Utlendinger og flyktninger

Teksten ble skrevet for avisen Dagen i spalten «i Fokus» 1. oktober 2020.

«Til Diognet» er en av de tidligste kristne skrifter, fra midten av 100-tallet og har av enkelte blitt beskrevet som en av perlene fra antikkens kristendom. Teksten ble til i en tid da kristne var en liten forfulgt minoritet i et pluralistisk og flerreligiøst romersk imperium. 

Den ukjente forfatterens beskrivelse av de kristne som fremmede i verden er kanskje den mest kjente delen av dette korte skriftet. Vi har mye å lære av de tidlige kristne. Kanskje er det fremfor alt bevisstheten av å være gjester på jorden som er under press i vår tid og som vi kan la oss inspirere av. Her følger et lite utdrag:

«Det som skiller de kristne fra andre mennesker, er verken fedreland, språk eller skikker. … De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men finner seg i alt som fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. … De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel…»

Det er noe vakkert, tiltrekkende og nesten naivt ved denne beskrivelsen av de første kristne. «De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen.» Var det virkelig slik? 

Om det kan være vanskelig å forestille seg alle kristne slik, så er det i alle fall tydelig at dette var det høyeste ideal for dem. Teksten bringer oss tilbake til det Nye Testamentet og Jesu ord til sine disipler i Bergprekenen, Saligprisningene og særlig de gjentatte påminnelser om at disiplene er i verden, men ikke av den.

I dag kan fristelsen til å assimileres friksjonsløst inn i samfunnet virke overveldende. Globalisering, teknologi og sosiale medier gjør det vanskelig å skille seg ut. Å gå mot strømmen kan koste dyrt. For mange av de første kristne ledet dette til martyriet. Deres offer minner oss om at det finnes noe som er verre enn å dø, nemlig å miste livet selv, Jesus Kristus. 

Da forfølgelsene tok slutt opphørte ikke martyriet, men fikk en annen form. Folk strømmet ut i ørkenen for å gi sitt liv til Gud der. Klosterbevegelsen har overlevd helt til vår tid og er en påminnelse om det kristne livets himmelske radikalitet.

I sitt innerste vesen er det kristne liv av en annen verden. Den som vil leve et kristent liv vil alltid møte motstand, friksjon og forfølgelser. Først og fremst i seg selv fordi mennesket er splittet og delt. Men også fra det samfunnet vi er en del av, og særlig fra et materialistisk samfunn som i alle fall på overflaten fornekter noe himmelsk eller guddommelig.

Her og nå lever vi i spenningen mellom denne og den kommende verden. Spenningen kan også i våre dager nedtones eller fjernes helt. Dette leder inn i en ensidighet som er ubalansert og skadelig. Kristne har alltid måtte være på vakt for fanatisme og sekterisme. 

Samtidig er det særlig i vår tid grunn til å påpeke at konsumsamfunnets materialisme, også i høyeste grad er enøyd, skadelig og usunn. Dens gift virker imidlertid ikke så farlig fordi den ikke er like høyrøstet. Men den bedøver likevel sakte og umerkelig.

Det er ved å holde blikket fast på Han som er livet at vi får kraft og nåde til å fastholde spenningen i den kristne radikalitet og til å leve i denne verden som utlendinger.

fadet Theodor

%d bloggere liker dette:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close