Hva skiller oss? – kristendom i øst og vest

Bildet over er av en ortodoks kirke i Georgia, et av de eldste kristne land i verden.

Teksten ble skrevet for avisen Dagen og spalten «i Fokus» og stod på trykk 17. mars 2021.

I vår tid er kristne blitt flinke til å fokusere på det som er felles. Enhet og samhold er viktig, kanskje spesielt i Norge. Men vi risikerer også samtidig at forskjeller tones ned, underkommuniseres og noen ganger utviskes. Med dette bakteppet, hva skiller oss fra hverandre? Hvordan ser det store bildet ut fra et ortodoks ståsted? 

En måte å tydeliggjøre forskjellene på kan være å bruke historie og geografi som en innfallsvinkel. Dersom vi maler med en bred pensel og ser bort fra kristendommens opprinnelige utspring, Jerusalem, vokser Luthersk og protestantisk kristendom historisk sett ut av katolsk kristendom med sitt tyngdepunkt i Roma og Vest-Europa. Av den grunn slår en gjerne, katolsk og protestantisk kristendom sammen under benevnelsen “vestlig kristendom.” Ortodoks kristendom er på sin side østlig og skiller seg vesentlig fra vestlig kristendom på flere avgjørende områder. 

Den ortodokse kirke har sitt historiske og geografiske tyngdepunkt i øst, i de mange og store byene rundt det østlige Middelhavet, i Lilleasia, og senere i Øst-Europa. Mens Latin var språket i vest, var gresk hovedspråket i øst. Den østlige delen av romerriket var i det første årtusen den viktigste og største delen både i folketall og ressurser. Nettopp av den grunn flyttet keier Konstantin hovedstaden til Konstantinopel i det fjerde århundre.

En snakker gjerne om det store skismaet mellom øst og vest i 1054 som det store vannskillet, men denne gradvise prosessen begynte i praksis mye tidligere og ble avsluttet mye senere. Sentralt i denne utviklingen var fremveksten av det nye pavedømmet i vest. Mens vestlig kristendom i det andre årtusen og opp til i dag har vært beskyttet og styrt av kristne styresmakter kom sentrum for ortodokse kristendom etterhvert under islamsk overherredømme, og til slutt også under militant materialistisk ateisme. Begge former for styresett undertrykket ortodokse kristne systematisk helt opp til vår egen tid.

Det er også veldig viktig å understreke at ortodoks kristendom aldri gikk gjennom epokene som var helt avgjørende og definerende for vestlig kristendom slik som høymiddelalder, skolastistikk, renessanse, opplysningstid og til slutt modernisme/postmodernisme. Den ortodokse kirke gikk heller aldri gjennom reformasjonen eller noe lignende. Sentrale begreper fra denne perioden slik som reformatorenes «Skriften alene», «troen alene» og «nåden alene» er fremmede for ortodokse og gir liten mening. 
Vi bruker mange av de samme bibelske ordene, men legger ofte svært forskjellig forståelse i dem. I Den ortodokse kirke blir helt sentrale begreper som «frelse» og «nåde» forstått veldig annerledes enn i vestlig sammenheng. Tro og gjerninger ble aldri skilt fra hverandre slik det gjorde i vest og høymiddelalderen skolastiske teologi fikk aldri fotfeste i øst. Heller ikke senere spekulativ, rasjonalistisk og abstrakt teologi fikk innflytelse. I øst er teologiens kilde erfaringen av Gud slik han åpenbarer seg i Skriften, i gudstjenestene, bønnene, de helliges liv og i rammen av hele Kirkens erfaring og tradisjon.

På mange måter har Den ortodokse kirke aldri tatt steget ut av det første årtusen og befinner seg slik sett fremdeles i det første millennium, i apostlenes, martyrene, kirkefedrenes og de store økumeniske konsilers årtusen.

fader Theodor

%d bloggere liker dette:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close