Kristen Offermentalitet

Teksten ble skrevet for avisen Dagen i spalten «i Fokus» og stod på trykk 4. mai 2021.

Det kan virke som om kristne i økende grad opplever seg som en marginalisert minoritet i Norge. Kristendommens plass i samfunnet og toleransen for kristen tro og praksis i det åpne offentlige rom er på vikende front. Et tydelig tegn på denne utviklingen er at kristne nå begynner å skjule sin tro og identitet på arbeidsplassen og studiesteder. Denne forandringen har gått veldig raskt. 

Det kan gjøre vondt når tradisjonell tro og praksis blir latterliggjort som gammeldags og utdatert av krefter som svært ofte har lite kunnskap og erfaring av genuin og levende kristen tro og praksis. Flere begynner nå å snakke om «myk forfølgelse» i vestlige samfunn og antyder at det vil bli enda vanskeligere å være Jesu Kristi disipler i fremtiden. Kanskje vil de som spår slik få rett?

Hvordan skal i så fall vi kristne reagere på en slik situasjon? I møte med krefter som virker ugjennomtrengelige, overveldende og kanskje også (tilsynelatende) mørke er det fristende å resignere og tre inn i en offermentalitet. Den som i den offentlige opinionens øyne kan dra offerkortet har jo på en paradoksal måte overtaket på sine motstandere.

Den fristelsen bør vi imidlertid være svært forsiktig med. Som etterfølgere av Ham som bød oss å elske våre fiender kan vi ikke bli med i den unyanserte polariseringsprosessen som samfunnet nå vikler seg inn i. Der deles verden inn i de som er med oss og de som er mot oss, svart mot hvitt, godt mot ondt. 
Forfatteren Aleksander Solzjenitsyn, som tilbragte mange år i det sovjetiske konsentrasjonsleirer, innså hvor farlig en slik inndeling var og sa det slik: «gradvis gikk det opp for meg at linjen som skiller godt og ondt ikke går mellom stater, mellom klasser, ei heller mellom politiske partier, men rett gjennom hvert eneste menneskehjerte.» Den som vil fjerne ondskapen må med andre ord begynne med å se inn i sitt eget indre. Likeledes vil den som leter etter godhet og sannhet finne det på de mest uventede steder og i de mest usannsynlige mennesker.

Den som vil finne et svar på hvordan kristne møter motstand og forfølgelse (myk eller ikke) må gå til den kristne tradisjon og fremfor alt til Skriften. Hvordan reagerte apostlene i møte med urettmessig forfølgelse, fengsling og tortur? Apostelgjerningene svarer at «… de gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld.» (Apg 5:41)

Takknemlighet og glede er den kristne reaksjonen i møte med urett og forfølgelse. Takk til Gud som har funnet oss verdig til å leve i slike tider og møte denne motgangen! Dette er en mentalitet som ikke gir mening i annet enn lyset fra Kristi lidelse, død og hans herlige og livgivende oppstandelse (Fil 3.7-11).

Men vi trenger ikke dra 2000 år tilbake i tid for å komme i kontakt med den kristne mentaliteten. Den lever i dag. Under kommunismens brutale forfølgelser ble følgende sagt av en munk fra øst-europa: «Ja ting er forferdelig, verden er forferdelig, og det er materialisme og sekularisme og ateisme. – MEN la oss glede oss! La oss ha håp! Fordi de kan ta absolutt alt fra oss. – MEN de kan ikke stjele DØDEN vår fra oss. … De kan faktisk hjelpe oss med å forherlige Gud!»

Dette er det fremste kristne svaret i møte med forfølgelse, motgang og offermentalitet. 

Endelig feirer også vi i Den ortodokse kirke Påske og Kristi oppstandelse. Bli med! La oss sammen feire vår Frelsers seier over døden, synden og ondskapen. La oss elske alle og «… til og med kalle dem som hater oss søsken» (fra en av de ortodokse påskehymnene) i visshet om at ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet og at absolutt alle ting virker til det gode for dem som elsker Gud.

Kristus er oppstanden! Han er sannelig oppstanden!

fader Theodor

%d bloggere liker dette:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close