Den ortodokse kirke

Den ortodokse kirke ble grunnlagt av vår Herre Jesus Kristus, og representerer Hans levende nærvær i menneskehetens historie. Kirken kjennetegnes av et rikt liturgisk liv og trofasthet til den apostoliske tradisjonen. Sammenlignet med andre kristne forsamlinger som har forlatt tradisjonen fra kirkens første årtusen, har Den ortodokse kirken bevart tradisjonen i sin fylde, og står i ubrutt kontinuitet med oldkirken. I dag teller Den ortodokse kirken omtrent 300 millioner kristne som følger den tro og praksis som er utlagt i de syv første økumeniske konsiler. Ordet ortodoks («rett tro og rett tilbedelse») har tradisjonelt blitt brukt i den gresktalende verden og brukes om forsamlinger eller individ som har bevart den rette troen (som definert av konsilene), i motsetning til dem som ble ansett som kjettere. Den offisielle betegnelsen på kirken i liturgiske og kanoniske tekster er «Den ortodokse katolske kirke» (av gresk; catholicos = universell).

Den ortodokse kirke er en familie av selvstyrende kirker, med Den økumeniske patriarken i Konstantinopel som overhode med ærestittelen «primus inter pares» (den første blant likemenn). Den ortodokse kirke er ikke en sentralisert organisasjon styrt av en pave. Kirkens enhet viser seg i felles tro og felles deltakelse i sakramentene. Ingen andre enn Kristus selv er kirkens virkelige overhode. Antallet selvstyrte kirker har variert i historien. I dag er det mange: Kirken i Konstantinopel (Istanbul), kirken i Alexandria (Egypt), kirken i Antiokia (med hovedkvarter i Damaskus, Syria), kirkene i Jerusalem, Russland, Serbia, Romania, Bulgaria, Georgia, Kypros, Hellas, Polen, Tsjekkia og Slovakia, Albania og Amerika. Det er også mange autonome kirker (disse er kanonisk avhengige av en moder-kirke), f.eks. Sinai, Kreta, Finland, Japan, Kina og Ukraina. I tillegg er det en stor ortodoks diaspora spredt ut over hele verden, administrativt delt mellom forskjellige jurisdiksjoner. Disse er avhengige av forskjellige selvstyrte kirker. De første ni selvstyrte kirkene har en patriark som overhode, mens andre er styrt av erkebiskoper eller metropolitter. Disse titlene er strengt tatt ærestitler da alle biskoper er helt likestilte når det gjelder den autoriteten Den Hellige Ånd har gitt dem. Den rangordning som er knyttet til de selvstyrte kirkene reflekterer ikke deres faktiske innflytelse eller størrelse. Patriarkatene i Konstantinopel, Alexandria og Antiokia, for eksempel, fremstår i dag som skygger av sin tidligere storhet. Det foreligger likevel en konsensus om at Konstantinopel har en forrang i verdighet, da denne er nedfelt i kirkens eldgamle kanoner. Konstantinopel var hovedstad i det Østromerske riket, og forblir derfor et viktig symbol på – og redskap for – kirkelig enhet og samarbeid.Moderne fellesortodokse konferanse blir derfor arrangert av den økumeniske patriarken i Konstantinopel. Flere av de selvstyrte kirkene er i praksis nasjonalkirker. Den største av disse er den russiske kirken. Det er likevel ikke nasjonalitet, men territorium som er det styrende prinsipp i organiseringen av Den ortodokse kirke.
I en bredere teologisk betydning er ortodoksien ikke bare en type jordisk organisasjon med patriarker, biskoper og prester på toppen av en kirke som har «ortodoks» i sitt offisielle navn. Ortodoksien er Kristi kropp, og Kristus er selv overhodet (Se Ef 1. 22-23 og Kol 1, 18 ff). Denne kirken inkluderer ikke bare prester, men alle som i sannhet tror på Kristus; de som har gått inn i kirken Han grunnla. Det inkluderer både de fromme nålevende og de som døde i troen. Det store skismaet som delte kirken i en østlig og vestlig del (i år 1054) kom som et resultat av en lang prosess av fremmedgjøring mellom øst og vest. Denne begynte i løpet av de første hundreårene av kirkehistorien og fortsatte gjennom mellomalderen. Språklige og kulturelle forskjeller, i tillegg til politiske hendelser, bidro til fremmedgjøringen. Fra det 3. Århundre til det 10. var senteret for østlig kristenhet – Konstantinopel – også hovedstaden i det Øst-romerske eller bysantinske imperiet. Roma på den andre siden, falt inn under det Hellige Romerske riket i vest, en politisk rival til Bysants. I vest ble teologien sterkt påvirket av hl. Augustin av Hippo (354-430), og mistet gradvis kontakten med den rike teologiske tradisjonen i det kristne øst. Det romerske patriarkatet (som senere skulle bli Den romersk-katolske kirken) ble også overtatt av Det frankiske riket.  De teologiske uenighetene som oppstod kunne antakelig ha blitt løst dersom det ikke hadde oppstått to ulike forståelser av kirkelig autoritet. Tanken om det romerske primat var ikke-kompatibelt med tradisjonell ortodoks kirkelære. Denne hevder – basert på at den romerske kirkens apostoliske opphav – å ha ikke bare en æresmessig førsterang, men en jurisdiksjonell råderett over de andre kirkene. Den østlige kristenhet anså kirkene som søsterkirker og forstod den romerske biskopen som «først blant likemenn» blant sine med-biskoper. I øst kunne den høyeste autoritet for å løse læremessige uenigheter på ingen måte være en enkelt kirke eller en enkelt biskop. Slik råderett hadde bare et økumenisk konsil bestående av alle søsterkirkene. Etter som årene gikk antok den romerske kirken forskjellig vranglære som ikke var basert på tradisjonen. Til slutt forkynte den pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål når han talte ex cathedra (fra lærestolen). Dette gjorde skillet enda større mellom kristne i øst og vest. De protestantiske forsamlingen som skilte seg fra Roma i de påfølgende århundrene skilte seg ytterligere fra de Hellige fedres, og de økumeniske konsilers lære.  På grunn av disse alvorlige dogmatiske forskjellene er ikke Den ortodokse kirken i kommunion med den romerske eller de protestantiske forsamlingene. Noen ortodokse teologer anerkjenner ikke at disse vestlige forsamlingene har kirkemessige eller frelsende egenskaper i det hele tatt. Andre aksepterer at Den Hellige Ånd til en viss grad handler også i disse forsamlingene – selv om de ikke har fylden av nåde og åndelige gaver som Den ortodokse kirke har. Mange ortodokse teologer mener at det finnes en ontologisk forskjell i forståelsen av Gud og av frelsen mellom Den ortodokse kirke og de heterodokse forsamlingene. Disse kan ikke bare tilskrives kulturell eller intellektuell fremmedgjøring mellom øst og vest, men er en direkte konsekvens av at de heterodokse kristne gradvis har forlatt den hellige tradisjonen.
Etter Det store skismaet mellom Roma og Konstantinopel i 1054 ble Den Østlig-Ortodokse kirken rådende i Midt-Østen, på balkan, og i Russland med Konstantinopel som hovedsete. Konstantinopel ble også kalt Nye Roma. Historiske begivenheter har i sterk grad påvirket de interne strukturene i Den ortodokse kirke, men fortsatt i dag bor hovedtyngden av medlemmene i de samme geografiske områdene. Misjon i Asia og migrasjon vestover har også spredd det ortodokse nærværet rundt omkring i verden. I dag er Den ortodokse kirke nærværende nesten alle steder i verden, og vitner om sann kristen tradisjon basert på apostolisk opphav, og på kirkefedrene. Den ortodokse kirken er velkjent for sin velutviklede klostertradisjon. Den uavbrutte klostertradisjonen i ortodoks kristendom kan spores tilbake til den egyptiske ørkenen i det andre og tredje århundre. Raskt spredde klostrene seg til over hele middelhavsområdet og til Europa: I Israel, Syria, Kappadokia, Gallia, Irland, Italia, Hellas og til de slaviske landene. Klostrene har alltid vært ortodokse fyrtårn, og har øvet sterk innflytelse på ortodoks spiritualitet.
 
Den ortodokse kirke av i dag er en uvurderlig skatt av rik liturgisk tradisjon overlevert fra Kirkens tidligste tid. Fornemmelsen av det hellige, av skjønnheten og storheten i Den ortodokse guddommelige liturgien formidler det himmelske nærværet på en levende måte. Ortodoks kirkekunst og musikk har en viktig funksjon i det liturgiske livet, og hjelper de menneskelige sansene til å føle den åndelige storheten i Herrens mysterier. Ortodokse ikon er ikke bare vakre kunstverk med en viss estetisk og læremessig funksjon – de er først og fremst et middel til å erfare Himmelrikets virkelighet på jorden. De hellige ikonene viser den uendelige dybden i Kristi inkarnasjons mysterium, og til forsvar for ikonene har flere tusen martyrer gitt sine liv.

 

Utdrag fra The Orthodox Church av Metropolitan Kallistos (Ware).  Tilpasset av Orthodox Christian Information Center.

 

%d bloggers like this:
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close